|
|
Utdrag av årsrapport fra DSS
Et ultralydapparat av enkel konstruksjon, Rat-I-Cator, med en frekvens på vel 30 000 Hz, ble testet i laboratoriemiljø i 1976 hos Statens Skadedyrlaboratorium i Danmark (DSS).
Testen var delt i fire faser:
Fase 1: I perioden 27. –29. januar var ultralydsapparatet i rom 521 slått av, og rottene kunne bevege seg fritt mellom de to identiske rommene (520 og 521) for å akklimatisere seg. I de to rommene fantes det identiske matstasjoner.Fase 2: Fra 30. januar til 5. februar var den elektroniske museskremmeren slått på, uten nevneverdig avskrekkende effekt på rottene. Det var imidlertid en klar tendens til økt fôrinntak i rom 520.
Fase 3: I perioden 6. til 10. februar ble ultralyden i rom 521 forsterket med ytterligere ett apparat. Dyrenes fôrinntak i apparatrommet ble da redusert med 80 prosent sammenlignet med fase 1 (med en tilsvarende økning i rom 520). Dette må anses som positivt, særlig med tanke på at teknologien i 1976 fremdeles var ung og ikke hadde noen form for tilfeldig lydvariasjon!
Forutsetningene endres
Fase 4: I tre dager, 11. –13. februar, ble forsøkets opprinnelige formål endret. Maten i rom 520 ble fjernet. Dermed ble forsøket endret,• fra å undersøke ultralydutstyrets avskrekkende effekt til
å i stedet utfordre forsøksdyrenes primærinstinkt; å overleve.Når det i forsøket ikke var mulig å fritt velge rommet med minst lydforstyrrelse, slik som dyr i frihet alltid gjør, har ikke skadedyrene noe annet valg enn å spise for å overleve, uten hensyn til ulyden i rom 521!
Oppsummering (det finnes to mulige slutninger, avhengig av synsvinkelen!?) Les sammendraget fra DSS!
1. Den elektroniske museskremmeren, som representerte tidlig teknologi, har en relativt god effekt (80 prosents bedring) når det gjelder å skremme bort skadedyrene (fase 1–3).
2. Museskremmeren har ingen effekt med hensyn til å skremme bort skadedyrene (fase 4)
Av en eller annen ubegripelig grunn valgte DSS alternativ 2, noe som kan synes merkelig.
Følger ikke vitenskapelig praksis ifølge forskere på Kungliga Tekniska Högskolan (KTH)
Når Statens Skadedyrlaboratorium i fase 4 helt endret forutsetningene for forsøket midt i gjennomføringen, var det i strid med vitenskapelig praksis. Man kunne ha delt forsøket i to separate forsøk og deretter gjort en oppsummering for hver del. Det gjorde man ikke i DSS, men valgte den delen som viser det mest negative resultatet. Hvorfor?
Professor Bo Lindström ved Kungliga Tekniska Högskolan (KTH) i Stockholm, som i denne forbindelse ikke på noen måte vil påberope seg kompetanse innenfor zoologi, har på vår begjæring gransket DSS forsøksopplegg fra et rent teknisk perspektiv, og han bekrefter mangler i metodikken.
Hensikten med forsøket endres mens forsøket pågår.
testrommene (se forsøket Bio-Acoustical Laboratories), som kan
eliminere risikoen for at ultralyden lekker inn i det stille rommet.
slik at de faktiske lydnivåene kan måles i forsøksanlegget.
vitenskapelig belegg, og de er så gamle at de ikke kan
tillegges noen verdi i forhold til dagens elektronikk.
Warszawa-gettoen i reprise ifølge Sveriges Lantbruksuniversitet (SLU)
I en senere test fra 1994 har DSS gått bort fra det ovenstående uvitenskaplige opplegget, men man oppga ikke ideen om å utfordre forsøksdyrenes overlevelsesinstinkter.
I stille rommet (520) ble populasjonen i forsøket fra 1976 økt, fra ti brune rotter til 125 stykker (!?!), noe som ga dyrene et areal hver på størrelse med en LP-plate å oppholde seg på (30 x 30 cm). Denne trangboddheten er langt fra normal for rotter, noe som bekreftes av professor Lennart Hansson ved Sveriges Lantbruksuniversitet (SLU).
Ved slike gettolignende forhold, der konkurransen om matplassen må ha vært hard, er det lett å forstå at også denne testen ble mislykket. Menneskene i Warszawa-gettoen under annen verdenskrig trosset også farene utenfor bare for å få seg et mål mat...!
Ulike effektivitetskrav for rottegift og elektronikk
DSS’ testingsmodell vitner om et effektivitetskrav til elektronisk sanering på 100 prosent. Ved testing av rottegift settes det betydelig lavere krav, både når det gjelder mortalitets- og resistensandel, for å godkjenne et produkt. Igjen melder seg spørsmålet , hvorfor?
Å teste elektroniske museskremmeres avskrekkende effekt ved å installere fôringsstasjoner i rommet med ultralydsapparatet og så forvente at musene skal forsvinne til 100 prosent, er omtrent like lurt som å montere tyverialarm i en hytte og deretter annonsere i lokalavisen at man oppbevarer 100 000,- i kontanter der…….!
DSS har ikke testet elektroniske museskremmere på 13 år
Ved kontakt med DSS oppgir Jens Lodal at den seneste testen som ble utført, skjedde i 1994, et år da DVD-teknologien knapt nok hadde forlatt idéstadiet. Ifølge instituttets dokumentasjon ble det frem til 1994 bare utført elleve tester av ultralydapparater – en prestasjon som neppe kvalifiserer DSS som ”en autoritet innenfor elektroniske skadedyrskremmere".
Med innsikten om hvor rask den teknologiske utviklingen er i dag, og vitskapen om hvor få tester Statens Skadedyrlaboratorium har utført i årenes løp, kan man spørre seg om DSS besitter noen som helst kunnskap om elektronisk skadedyrsanering?
Det å til tross for dette, med henvisning til tester som ikke er vitenskapelig belagt av ”forhistoriske” ultralydskremmere påberopes seg spisskompetanse på området på i TV er for en statlig institusjon både pinlig og uhederlig.
Her kan det passe å kommentere allmennhetens og medienes så altfor utbredte overtro på bransjedominanter og statlige institusjoner med et sitat:Velorganisert ukunnskap tolkes dessverre ofte som vishet.
Anon
Copyright © 2000 R.P.G.
Båth
AB Soveco International — miljøvennlige verneprodukter for mennesker, hus og hage
